Påskeinnlegget

Denne bloggen har stått stille en stund, og vil kanskje stå stille en god stund fremover. Dette er ikke nødvendigvis siste post i bloggen, men ikke hold pusten mens dere venter på nye innlegg.

Ettersom jeg skriver denne bloggen på norsk gambler jeg på at et flertall av evt. lesere har relativt lav pigmenttetthet, og siden den berømte bloggen Stuff White People Like inkluderer situasjoner der man blir moralsk støtt skal jeg gi dere bleke, selvfornøyde latte-moralister noe å tenke på de nærmeste dagene. Dessuten er det påske, og jeg er trofast mot en norsk tradisjon for morbid lesestoff i denne høytiden. Here goes:

16. april er det Cho Day, 20. april er det Columbine Day. Førstnevnte er datoen for Virginia Tech-massakren (oppkalt etter Seung-Hui Cho), sistnevnte er datoen for Columbine-skyteepisoden - jeg unnlater å kalle sistnevnte en massakre ettersom færre enn 15 personer gikk med og den dermed faller utenfor FN-definisjonen slik jeg husker den. Men ordkløveriet til side; grunnen til at jeg kaller dem henholdsvis Cho Day og Columbine Day er at mange faktisk markerer denne dagen. Ikke offentlig, selvsagt, men et par Google-søk er nok til å finne sjarmerende lykkeønskninger som "Happy Cho Day!", "Happy Columbine Day" etc. på blogger, nettprofiler og andre elektroniske grafittivegger.
Tenk litt på det, dere selvrettferdige filantroper der ute.

Ikke misforstå. Denne posten er ikke uttrykk for moralpanikk. Selv synes jeg bare det er et interessant fenomen, antageligvis fordi jeg ikke har mistet noen i en skyteepisode og dessuten er blitt moralsk avstumpet av å ha vokst opp i Skandinavia inntil for ikke så lenge siden. Og nettilgang gjør postmodernister av oss alle, før eller senere. Det er heller ikke meningen å fremstå som en "bekymret samfunnsborger" eller noe, det får da være grenser for amerikanske tilstander her. Men fra et rent analytisk perspektiv er det interessant å se hvordan skyteepisodene ikke bare resulterer i fordømmelse på den ene siden og forståsegpåing på den andre, men faktisk også tilløp til feiring, om enn kanskje ironisk.

Det er ingen hemmelighet at skoledesperadoene har en litt høyere gjennomsnittsstatus på nettet enn i media forøvrig - det skal kanskje ikke så mye til, men på mine vandringer har jeg selv sett nettsteder som hyller disse stakkarene som (anti)helter, med betegnelsen "an hero", altså ikke "a hero". Hva dette kan innebære overlater jeg helst til sosiologer å vurdere. Jeg kunne gitt dere humanistene mange linker å bli moralsk forarget av, men etter 11. september 2001 bør ansvarlige bloggere overlate sånt til den enkelte lesers Google-evner og morbide nysgjerrighet.

En del av meg kan ikke unngå å kjenne et stikk av fascinasjon. Visst har vi bare sett de første skyteepisodene. Visst kommer en eller annen norsk skolegutt til å plaffe ned et tosifret antall medelever før eller senere, "nye sikkerhetstiltak" eller ikke. Jeg lurer på når og hvor den første skolejenta justerer kjønnsbalansen i denne ellers mannsdominerte gesjeften. Jeg tillater meg å være litt distansert hva angår den etiske siden ved fenomenet, ettersom jeg bare er en tilskuer gjennom medienes argusøyne - akkurat som dere andre. I mellomtiden, her er en sang til dere:



God påske!